thebionicwoman

Desember er en veldig ettertenksom måned, i alle fall for min del. Og siden desember fortsatt minner meg om en helt spesiell person, selv etter tolv lange år...Så ble det til at jeg lette etter deg på Facebook, i dag...Bare for å se om du fantes, rett og slett.

Og der var du! Faktisk. 
Noe som overrasket meg veldig, siden jeg har søkt deg opp flere ganger i løpet av årene, uten å finne så mye som en smule...Du bare forsvant fra verden, en gang på våren -99. Og siden har jeg ikke engang visst om du fortsatt lever.

Du ligner på deg selv, på bildet jeg nettopp så av deg. Jeg hadde begynt å glemme hvordan du så ut. Husket bare hvordan du snakket, beveget deg...hva slags musikk du likte...alt du noen gang fortalte meg...Alt vi gjorde...Tror jeg kan huske hvert sekund av tiden jeg fikk kjenne deg! Hvert eneste ord...Hver eneste følelse du noen gang fikk meg til å føle...Lurer på om jeg noen gang greier å bli så forelsket igjen.

Av alle følelsene jeg har følt for deg, har jeg merkelig nok aldri følt sinne. Jeg har vært skuffet, men aldri sint. Mest av alt føler jeg en sårhet.
I hjertet mitt har du alltid vært god. Selv om du gjorde det du gjorde. Og selv om naiv og hodestups forelskelse ble erstattet av flere år med angst og en hel masse spørsmål...så velger jeg fortsatt å tro at du er den jeg så, ikke den du viste verden at du var.

Og jeg lurer på hvorfor du bare dro...Var det fordi du brydde deg? Eller var det nettopp det du ikke gjorde...Eller dro du på grunn av det? Angret du noen gang? Gjorde du det virkelig med overlegg? Tenker du noen gang på meg? Og om du gjør det, hvilke tanker har du da? Fortsatt, etter så mange år, føler jeg meg av og til redd, som en direkte konsekvens av det du gjorde.

Uansett vil du alltid bety noe helt spesielt for meg. På godt og vondt. Og uansett er en liten del av meg, din. 
Jeg vet ikke om jeg gav deg den, eller om du bare tok den med deg da du forsvant, men det mangler stadig en puslespillbrikke i hjertet mitt. To brikker, egentlig. En del av meg blir aldri den samme igjen.
Jeg har sluttet å lete etter de nå. Blitt vant til at den ene brikken er borte.

Men av og til kommer jeg fortsatt på det.  Og da tenker jeg på at jeg håper du har det bra nå...

For litt siden kom jeg over en liten filmsnutt med små, gode råd for et lykkelig liv...

Følg hjertet ditt.

Finn et nytt perspektiv.

La deg forundre.

Finn mennesker å være glad i.

Sett deg mål.

Hjelp andre.

Dans.

Skjem deg litt bort.

Møt din frykt ansikt til ansikt.

Besøk et museum.

Tren.

Begrens TV-titting.

Vær ute i naturen.

Opp med hodet- vær munter.

Få en god natts søvn.

Les.

Kjøp blomster til deg selv.

Ikke sammenlign deg selv med andre.

Ikke vær så streng mot deg selv.

Vær åpen for nye idèer.

Ikke fokusèr på negative tanker.

Fokusèr på å skap det du ønsker deg.

Sett av tid til å ha det gøy.

Behold romantikken i livet ditt.

Lag en liste over alt du er takknemlig for.

Vær glad i moder jord.

Vær glad for det du har.

Vær sann mot deg selv.

Vær glad for det du har- en hel livsfilosofi, på fire små ord. Så enkelt, men samtidig så vanskelig å etterleve.

Kanskje ekstra viktige ord nå i julestria, når vi alle går rundt og ønsker av hjertens lyst, og vel så det.
Hva har vi gitt for å få alt vi har? Høster vi egentlig som vi sår, eller har vi ufortjent mange gode avlinger å se tilbake på?
Har vi virkelig gjort oss fortjent til alt vi faktisk har? Hvorfor har så mange av oss så vanskelig for å bare stoppe opp og virkelig sette pris på det vi allerede har, heller enn å hele tiden bare ville ha mer. Flere. Bedre...
Når blir man fornøyd?
Av alle disse rådene, var det det nest siste på lista som satte seg fast hos meg.

( Bilde fra keep Calm gallery)

Noen ganger er jeg ikke så verst real å ha med å gjøre, og i det siste har jeg bare svart at jeg samler julekarma, når noen har sagt jeg er snill...
Husk: Nissen ser deg hele tiden, og noterer i boken om du er snill eller slem;)

Så jeg poster Santa Baby, med  Eartha Kitt, og synger med!

Eartha Kitt ( google.com random søk)

Om du ikke tror på nissen kan du jo heller nynne med på denne....I Want To Be Evil , også med Frøken Kitt ;)

Nå har jeg nettop sett Broene i Madison County- Igjen. Og som alle andre ganger, sitter jeg nå her med mascara nedover hele ansiktet, oppløst i hulkende gråt og tårer. Den filmen tar helt knekken på meg hver eneste gang!

Om det er historien, måten filmen fortelles på, både i ord og bilder, tankene man selv gjør seg mens en ser på eller alt og ingenting på èn gang...Vanskelig å si, men det er en utrolig fin film. Full av følelse, stemning og sjel. Både Clint Eastwood og Meryl Streep spiller rollene sine helt perfekt. Nesten så man glemmer det er en film og selv blir dratt inn i de klamme dagene og lengselsfulle nettene i Iowa på 60-tallet...

The old dreams were good dreams; they didn't work out, but I'm glad I had them.

(Sitat: fra filmen. Bildene under ligeså)

(Bilder fra weheartit.com)



Jeg elsker mandager! De er som våren- Yre og fulle av liv og håp:)
Og jeg tror kanskje jeg lever av håp. Heldigvis har man alt om man har håp!

Mandag er min dag.
Når kvelden kommer lager jeg meg noe godt til middag og setter meg i sofaen med pledd og puter, tenner lys og nyter mitt nyvaskede hjem som lukter grønnsåpe. For første halvdel av mandag er selvsagt vaskedag og jeg er merkelig nok til å synes det er temmelig stas å rydde og vaske.

Så avslutter jeg kvelden med Sex & The City, på TV, mens jeg trener som en gal på trappemaskina midt på stuegulvet.
En genial kombinasjon, da jeg glemmer alt om puls, svette, sliten, melkesyre og minutter, og bare har øyne for New York, mote, vennskap, Mr. Big og alt annet deilig den serien består av.
Og uansett hvor mange ganger jeg har sett episodene så spiller det ingen rolle!
Jeg synker inn i fjernsynet mitt og bare...føler.
Det slår aldri feil; jeg ler og gråter og er glad og trist og alt imellom, om en annen, mens jeg ser på.
Deilig å få utløp for oppsamlet føleri som ligger og grumser til tankene ellers i uka!
For, siden  jeg til dags dato ikke har greid å bli kjent med følelsen ' sint' , får jeg aaalt for mange stabler av ' trist' , i bytte. Hurra;)

Skulle vært mandag hver dag!

For to år siden inngikk jeg en avtale med noen, på en bursdagsfest: Innen to år skulle jeg ha prøvd kajakk!
Selv om dette var en avtale av det noe løse slaget og jeg siden ikke har møtt den jeg tok i hånda og lovte å holde ord, overfor., synes jeg ikke det var noen grunn til ikke å holde ord.
Skjønt kajakk måtte byttes ut med kano, men det er en alt for liten detalj til å henge seg nevneverdig opp i, synes jeg;)

Nuvel, det nærmet seg sakte men sikkert to år siden bursdagsfesten, og det var på tide å gjøre ord til handling!  
Jeg reiste derfor på besøk til en venninne på Hjelmeland, utenfor Stavanger, som hadde sagt at slikt kunne fikses lett som bare det.
Og hva er vel bedre bonus enn en uke med koselig selskap fra en venn man ikke ser så ofte?!

Høsten viste seg fra sitt flotteste da dagen kom, jeg hadde endelig klipt prislappen av min nykjøpte turbukse og var klar for å trå langt ut over komfortsonen min! 
Jeg har stort sett bare 'by-klær' ,  så at jeg har en Bergans-jakke er egentlig et under. Takk Gud for at støvler har vært stjerne i motebildet de siste par årene;)
VIPS var jeg jo forvandlet fra en kafè- og-by- jente, til skikkelig kjernesunn friluftsfantast! Hvem hadde trodd at det overhodet var mulig. Haha

Det var virkelig en nydelig opplevelse å sitte i kanoen og padle forsiktig og bare lytte til stillheten og nyte høstfargene i fjellene rundt vannet vi var på. Kan ikke forestille meg at det var et øyeblikk dårligere enn kajakkpadling!

Vi padlet tvers over vannet og gikk i land på en sandstrand og tok en pause der, før vi padlet tilbake og dro hjem.
En veldig koselig og fin liten tur- selv om jeg måtte ha på turklær;)

Her er til og med bildebevis på at jeg har vært på tur. Også fra min beste vinkel attpåtil! Flotte greier;D

Ta ikke sorgene på forskudd, de kommer da tidsnok på egen hånd.

Likevel sier intuisjonen ofte ifra om ting jeg helst hadde sett jeg kunne leve i lykkelig uvitenhet om, litt til.
Noen ting venter jeg bare på at skal skje, men når de skjer blir jeg likevel overrasket. Men dagen måtte jo komme. Og jeg har jo egentlig visst det uten å vite det, en god stund allerede. Så fikk jeg bare bekreftet hvordan det ligger an da. 
Det er jo slik det alltid har vært på denne karusellen.

Jeg vet hva du du tror og jeg hører hva du sier, men historien forteller oss at det umulig kan være sånn. Vi har aldri vært venner og kommer nok aldri til å bli det.
Til det er det alt for lite gjensidig respekt og alt for mange løgner å bearbeide.
Gudene skal vite at jeg ønsker det hadde vært annerledes.

Noe skjedde sist vi møttes. Noe merkelig fint...Søtt som jordbær...Og siden har jeg visst at nå er det over.
Stillheten var øredøvende i etterkant, som så mange ganger tidligere, men denne gangen var noe annerledes. Og nå vet jeg hva. Intuisjonen hadde rett som alltid.

Og nei, det er ingen selvfølge lenger. Du har ikke bruk for meg mer.

( Bilde fra weheartit.com)

Og nå, nå er det bare å si som i sangen som minner meg om de siste fire årene :

It's looking like a limb torn off
Or altogether just taken apart
We're reeling through an endless fall
We are the ever-living ghost of what once was

But no one is ever gonna love you more than I do
No one's gonna love you more than I do

And anything to make you smile
It is my better side of you to admire
But they should never take so long
Just to be over then back to another one

But no one is ever gonna love you more than I do
No one's gonna love you more than I do

But someone,
They could have warned you
When things start splitting at the seams and now
The whole thing's tumbling down
Things start splitting at the seams and now
If things start splitting at the seams and now,
It's tumbling down
Hard.

Anything to make you smile
You are the ever-living ghost of what once was
I never want to hear you say
That you'd be better off
Or you liked it that way

But no one is ever gonna love you more than I do
No one's gonna love you more than I do

But someone
They should have warned you
When things start splitting at the seams and now
The whole thing's tumbling down
Things start splitting at the seams and now
If things start splitting at the seams and now,
It's tumbling down
Hard

( Band of Horses; No one's gonna love you)

I dag ville John Lennon fylt 70 år.
Det fortjener et blogginnlegg, synes jeg! Og en link til en av de fineste sangene jeg vet om, Jealous Guy

( Bildene fant jeg på et random Google-søk)