thebionicwoman

Desember er en veldig ettertenksom måned, i alle fall for min del. Og siden desember fortsatt minner meg om en helt spesiell person, selv etter tolv lange år...Så ble det til at jeg lette etter deg på Facebook, i dag...Bare for å se om du fantes, rett og slett.

Og der var du! Faktisk. 
Noe som overrasket meg veldig, siden jeg har søkt deg opp flere ganger i løpet av årene, uten å finne så mye som en smule...Du bare forsvant fra verden, en gang på våren -99. Og siden har jeg ikke engang visst om du fortsatt lever.

Du ligner på deg selv, på bildet jeg nettopp så av deg. Jeg hadde begynt å glemme hvordan du så ut. Husket bare hvordan du snakket, beveget deg...hva slags musikk du likte...alt du noen gang fortalte meg...Alt vi gjorde...Tror jeg kan huske hvert sekund av tiden jeg fikk kjenne deg! Hvert eneste ord...Hver eneste følelse du noen gang fikk meg til å føle...Lurer på om jeg noen gang greier å bli så forelsket igjen.

Av alle følelsene jeg har følt for deg, har jeg merkelig nok aldri følt sinne. Jeg har vært skuffet, men aldri sint. Mest av alt føler jeg en sårhet.
I hjertet mitt har du alltid vært god. Selv om du gjorde det du gjorde. Og selv om naiv og hodestups forelskelse ble erstattet av flere år med angst og en hel masse spørsmål...så velger jeg fortsatt å tro at du er den jeg så, ikke den du viste verden at du var.

Og jeg lurer på hvorfor du bare dro...Var det fordi du brydde deg? Eller var det nettopp det du ikke gjorde...Eller dro du på grunn av det? Angret du noen gang? Gjorde du det virkelig med overlegg? Tenker du noen gang på meg? Og om du gjør det, hvilke tanker har du da? Fortsatt, etter så mange år, føler jeg meg av og til redd, som en direkte konsekvens av det du gjorde.

Uansett vil du alltid bety noe helt spesielt for meg. På godt og vondt. Og uansett er en liten del av meg, din. 
Jeg vet ikke om jeg gav deg den, eller om du bare tok den med deg da du forsvant, men det mangler stadig en puslespillbrikke i hjertet mitt. To brikker, egentlig. En del av meg blir aldri den samme igjen.
Jeg har sluttet å lete etter de nå. Blitt vant til at den ene brikken er borte.

Men av og til kommer jeg fortsatt på det.  Og da tenker jeg på at jeg håper du har det bra nå...